Jeg flytta til Bergen mandag 15. august i fjor. Rett inn i et lite, hvitt trehus på Nordnes.

Tirsdag 16. august falt jeg på dansegulvet på Social Intelligence Nightlife (et sted ingen oppegående bergenser vil bli sett på) og brakk hånda. Jeg var helt ny i byen, kjente ingen og visste ikke hvor legevakta lå. Den enkleste løsningen på problemet syntes å være og gå hjem for å sove. ”Dette går nok over”, tenkte jeg. Det gikk ikke over.

Klokka sju på morgenen tok endelig pappa telefonen. Han forklarte meg veien til legevakta, og en time senere befant jeg meg på venterommet, sammen med resten av ofrene for Fadderuka.

Fadderuka er nesten det verste symptomet på en dårlig alkoholkultur. Du er nyinnflytta, kjenner ingen og alt føles nytt og usikkert. Så da drikker man, for å bli kjent. Og istedenfor at man drikker fordi man har det hyggelig sammen, drikker man for å det hyggelig.  Det ervanskelig å flytte til en ny by, og Fadderuka hjelper ikke særlig på.

Foto: Aleksander Silchenstedt Lunde

Jeg hadde hånda i gips i seks uker. Men det verste var egentlig hvor hjelpeløs jeg følte meg. Det var ingen som kunne hjelpe meg med oppvasken eller med å bære tunge poser hjem fra RIMI. Jeg var helt alene i en helt ny by.

Dette semesteret kjøpte jeg pensumet tidlig, var på lesesalen før undervisningen hadde begynt og brukt en uke på å ferdigstille Studentersamfunnets program for høsten. Likevel, forskjellen på fjorårets og årets semesterstart er ikke at jeg var edru fremfor Fadderuke-full. Forskjellen er at når jeg går ut, så er det med mennesker jeg liker, og om jeg brekker hånda og driter meg ut, så kan jeg le av det sammen med noen. Pluss at jeg vet hvor legevakta ligger.