Jeg heter Ida. Jeg bor i Bergen, og studerer på universitetet. Jeg drikker mye. Og ofte. Og jeg liker det. Jeg elsker å løpe i sikksakk over brosteinene i Bergen, arm i arm med like fulle venner og skrikesynge fra toppen av Fløyen. Derfor er det egentlig galskap at jeg søkte på en jobb som vær-avholds-i-tre-måneder-og-blogg-om-det-skribent. Jeg angret med en gang jeg hadde sendt inn søknaden, og brukte de neste tre ukene på å håpe at jeg ikke ville bli plukket ut.

Så da de ringte og sa jeg hadde fått jobben, var jeg totalt uforberedt. Det første jeg gjorde etter å ha lagt på røret, var å ringe alle vennene mine for å høre hva de mente – skulle jeg virkelig ta denne jobben? “Nei”, sa de. “Ikke gjør det!”.  Det var denne reaksjonen som overbeviste meg – jeg skulle takke ja. For hvorfor synes vennene mine det så ille om jeg ikke drikker på tre måneder? Jeg vil jo fremdeles være der, det er ikke som om jeg har fått kreft eller bestemt meg for å gå i kloster. Og jeg vil være akkurat den samme som før, bare uten alkohol. Er det virkelig så ille å være sammen med meg når jeg ikke er full?! Og hvorfor er det så viktig om jeg drikker eller ikke?

Det vanligste spørsmålet jeg får når jeg forteller om dette prosjektet: hvorfor gidder du? Det kyniske svaret: det er en godt betalt deltidsjobb med fleksibel arbeidstid, og jeg får gjøre det jeg liker aller best; mene saker og ting, skrive om det og ta blider og video til. Det altruistiske svaret: dette er en viktig sak. Mye av studenttilværelsen bygger på alkoholkonsum, og det er lett å tro at man må drikke for å fungere normalt i en sosial setting. Jeg vil vise at det må man ikke, man har et valg. Jeg skal være avholds i tre måneder, og prøve et liv uten bakfylla.