Vennene mine drakk seg fulle i går. I dag har de sendt meg meldinger og klaget over hvor fyllesjuke de er. En av dem sa at han skulle ønske han var meg i dag.

Jeg var på forelesning klokka ti i dag, og satt på lesesalen frem til fire. Likevel har jeg ikke gjort en dritt. Jeg har skrevet 88 ord i en innledning og sjekket facebook hvert tiende minutt. Jeg har sovet litt på pulten og kjøpt kaffe fire ganger. Jeg har gått på do tre ganger og surfet på gis-bort-annonser på finn.no. Som student har man mange sånne dager. I blant går umotivasjonen over, bare man holder ut. Men ofte må man rett og slett forlate lesesalen og gjøre noe annet.

Hvis jeg hadde drukket meg full i går, ville jeg, etter forelesningen i dag tidlig, tenkt: “Ida, i dag er du fyllesyk, du kommer ikke til å få gjort noe særlig likevel, kanskje best at du går hjem og slapper av med en god bok eller går en tur”. Jeg ville tatt meg en fridag. Sånn som vennene mine gjorde i dag. Men fordi jeg ikke er fyllesyk, tenker jeg at jeg bør være superproduktiv og tvinger megselv til å sitte med hodet i en bok hele dagen. Men jeg har ikke fått gjort noe mer en fyllesjuke venner, så det er ingen grunn til å ønske seg edrutilværelsen i dag.

Studenter har ingen fridager – hver dag er en ny dag du kan og helst bør lese et kapittel eller to. Det er ikke som når man jobber og man er ferdig etter endt arbeidsdag. Siden jeg ble avholds har jeg lest hver eneste helg, fordi jeg kan og helst bør. Folk bør ta fri iblant, for hvis ikke blir man gal. Det er bare så mye lettere å ta fri med god samvittighet når man er fyllesyk. Nå går jeg hjem fra lesesalen, en dag jeg strengt tatt burde tatt fri, og kan ikke engang skylde på unavsnarlig torsdagsfyll.