Jeg likte ikke denne ukas utfordring. Ikke fordi jeg synes det er vanskelig å bli kjent med folk. Tvert i mot, jeg er så skravlesjuk når jeg møter nye mennesker, at jeg gjerne er den dama på bussen som innleder en lang samtale med en noe uvillig sidepassasjer. Nei, grunnen til at jeg ikke likte denne utfordringen, var at den inneholdt et vist aspekt av “tvangssosialisering”. Jeg skal ikke bli kjent med noen fordi de virker som bra mennesker, men fordi jeg noen på bloggen har sagt at jeg . Det er et fryktelig dårlig utgangspunkt for vennskap.

Derfor hadde jeg utsatt å bli tvangskjent med noen hele helga. Søndag kveld skjønte jeg at “nå må du bare komme deg ut, Ida, og treffe noen”. Så jeg vandret inn på Apollon, og fant denne herlige gjengen som pleiet fyllsjuken sin:

Desperat forklarte jeg dem situasjonen, og etter å ha gått til det drastiske steget å be en fyr jeg aldri har møtt før ut på en frokost-date (han svarte nei…), fikk Thor Olav medynk med meg og ringte kompisen sin, Einar. Og Einar kom for å møte meg. Einar og jeg drakk kaffe og snakket om Sogn, fiskeernæring og avholdstilværelsen. I løpet av samtalen vår gikk denne utfordringen fra å være utrolig kjip, til å bli veldig fin – for Einar er en flott fyr, altså!

Jeg hadde veldig god erfaring med å bli satt opp på venne-blind-date. Det viser seg at det kan lønne seg å bli kjent med mennesker man liker, har ting til felles med og som man kan snakke med (dette er livsvisdom, dere!). Når man først har blitt kjent med en sånn person, er det ikke så nøye hva man finner på – drikke kaffe, gå på salsakurs, spille bowling. Kanskje jeg skal spørre Einar om han vil gå Fløyen med meg?