Foto 2, 3: Pernille Boye Ahlgren (akkurat disse bildene er fra en kveld alle var edru, så det er kun en illustrasjon)

Faren min ringte for en ukes tid siden, og da snakket vi litt om bloggen. Han reagerte på at jeg virker så utrolig positiv til alkohol og rus, at jeg fremstiller edru som avviket og drankern som det normale. Det gjør jeg også; hele denne bloggen handler om hvordan det er å ikke være “normal”. Jeg har valgt å være avholds. Jeg er ikke alene om å avvike fra normalen. Men de færreste gjør en så “big deal” ut av det at de skriver en blogg om det.

Jeg snakket med en kurdisk venn av meg. Han fortalte at når hans gjeng går ut er det ikke selvsagt at de drikker. Før de går ut, spør gjerne en av dem: “Skal vi drikke i dag?”, og så blir de enige om de skal gå ut edru eller ikke. Vennen min fortalte også at hvis flere sitter sammen under en middag eller lignede, og én tar frem en øl, spør alltid noen andre i forsamlingen: “Åja, du har tenkt å drikke i dag?” – ikke moraliserende, men undrende. I stedenfor at den som er edru er avviket, er det han som drikker som det stilles spørsmålstegn ved.

Jeg tror ikke at så mange av dere som leser denne bloggen kan kjenne dere igjen i en sånn kultur. I den norske kulturen spør folk “Hvorfor drikker du ikke?” og det er veldig sjeldent at en hel gjeng går ut edru. Når jeg tar utgangspunkt at å drikke er normalen i Norge, betyr ikke det at jeg synes at dette er positivt. Tvert i mot. I den ideelle verden ville bloggen min vært unødvendig. I den ideelle verden ville edru vært normalen og dranker unntaket. Men jeg må nesten ta utgangspunkt i hvordan min verden er.