Min flotte venn, Thea, er på utveksling i Kina. Her hjemme går det et amputert trekløver og venter på at hun kommer hjem. Thea vifter masse med armene når hun snakker og er den beste jenta jeg vet til å holde ut på nachspill. Hun farger håret med henna, og studerer utviklingsstudier. Men nå er hun i Kina. Jeg er utrolig nysgjerrig på hvordan hun har det, så jeg ba henne skrive et gjesteinnlegg på bloggen min. Vår egen kultur blir jo også veldig tydelig når den sammenlignes med andre kulturer – og jeg vil gjerne høre noe om drikkekulturen i Kina. Her kommer det. 

Brev fra Thea i Kina

Nå har jeg vært to måneder på utveksling i Kina. Ettersom det ikke finnes andre utvekslingsstudenter enn oss fem nordmenn, finnes det heller ingen utvekslingsboble og bli fanget i. Med det utgangspunktet skal jeg uttale meg litt om min erfaring med Kina og alkohol.

Det kommer kanskje ikke som noen bombe at man ikke har fadderuke i Kina. Men akkurat hvor annerledes starten av studentlivet er her borte, har kanskje en viss underholdningsverdi.  Første måned som student går ut på en slags militærtrening. Mens vi løper rundt i sauekostymer, øver kineserne på å gå i takt. Mens vi svetter på dansegulvet på Luux, går kineserne fjelltur uten proviant. Vi har blitt forklart at dette har med selvdisiplin å gjøre. Vi har prøvd å forklare dem at vi drikker i stede for. Jeg tror ikke det helt forstår omfanget.

I det minste på vårt universitet, er det ulovlig å være synelig beruset på campus (hvor alle studentene bor). Alkohol på rommet er ikke innafor. Hvis man skal drikke på campus skjer det på to heller små barer, jeg vil gjette at det ca er plass til en halv prosent av studentmassen. Men det er heller ingen overveldende stor trengsel.  På en annen side, hvis det heller ikke hadde vært mulig for oss i Norge å komme inn på rommet til motsatt kjønn om kvelden, hadde kanskje ikke norske barer hadde like mange kunder.

Det er altså veldig akseptabelt å ikke drikke. Etter alt jeg har forstått er det helt vanlig at noen drikker, mens andre ikke drikker innenfor en vennegjeng. Man kan sitte ute om kvelden med en gjeng der noen drikker te og andre drikker øl, uten at det blir stilt noe spørsmål rundt det. Dessuten skjer sosialisering i Kina først og fremst rundt mat. Men da kan man godt ta seg litt øl og sprit til maten. Men du spør sjelden noen ut på en pils. Ellers foregår drikking ofte i forbindelse med karaoke.

Dette avslappede forholdet til alkohol smitter over på oss. For eksempel denne fredagskvelden var jeg ute med en nordmann og tre kinesere på et vestlig utested. Hvor min norske venninne og min kinesiske kamerat drakk øl, mens vi andre hold til kakao. Mot all formodning var dette en naturlig situasjon og det ble en hyggelig kveld.  Det viste seg at, det var kineseren og de hvite jentene som var på en snurr.

I motsetning til Norge, kan det se ut til at det drikkes mer og mer etter hvert som man blir eldre. For eksempel har jeg en kinesisk venn som ikke drikker, mens faren tar en glass sprit til hvert måltid – utenom frokost da. I tillegg til et alderskille mener flere at det er en etnisk skillelinje. Både Han og ikke-Han kinesere jeg har snakket med hevder at minoritetene drikker mest. Men denne påstanden kan stamme fra en forestilling om Han-kinesere som moralsk overlegne. Vanskelig å si. Men riktignok, de eneste kineserne som har invitert oss med på drikkelek , og den eneste jenta jeg har møtt som åpner øl flasker med tenna var ikke Han. De tilhørte de muslimske Hui-minoriteten. Fordi vår kinesisk er heller mangelfull, og deres engelskkunnskaper utover telling var kraftig begrensa skjønte vi aldri helt reglene på drikkeleken. Men det gjelder å nikke og smile og drikke. Når man ikke snakker samme språk, må jeg si alkohol er et godt hjelpemiddel for å fortsette å kommunisere.

Ida: Takk for brev, Thea, men kom nå hjem snart da!