Vi er såvidt halvveis i uka, men jeg vet allerede at tirsdag kveld kommer til å bli denne ukas høydepunkt. På tirsdag var jeg nemlig på et kaffekukeri. Kukeriet er et prosjekt som, blant annet min venn Catrine driver med på Kunsthøyskolen. Kukeri betyr “en sosial livsstil der det er fokus på nattlige aktiviteter”, heter det seg. Ja, dette er fryktelig forvirrende, nei, jeg skjønte heller ingenting før jeg kom dit.

Foto: Catrine Kooyman Krogseth

I titiden snublet vi ned i en kjellerleilighet i Parkveien, og rett inn i en stuekonsert. Det var madrasser på gulvene og telemarksdialekt på høytaleren. Hørte slagere som “Pappa plystrer” og “Kjærlighet i femte” og det var rett og slett utrolig trivelig.

Foto: Catrine Kooyman Krogseth

Så fint synes vi det var!

Foto: Catrine Kooyman Krogseth

Det var en utrolig koselig stemning: masse folk jeg ikke kjente, tekstiler i taket, julelys på veggene og tapas på bordet. Her hvor disse gutta sitter kom det senere opp et “lag-telysholdere-av-gamle-ølbokser-verksted”. Laget to stykker, men glemte dem igjen senere på kvelden.

Foto: Catrine Kooyman Krogseth

Etter konserten ble vi satt til å lage U’er. Alle gjestene måtte lage en U eller flere. En del av prosjektet var nemlig at gruppa til Catrine skal lage en animasjon der U’en i Kukeriet skal bytte på mellom alle U’ene vi laget på Kaffekukeriet. Se nederste bilde, så skjønner dere bedre.

Foto: Catrine Kooyman Krogseth

Når jeg fikk invitasjonen til Kaffekukeriet visste jeg at jeg måtte komme. Her var det et arrangement som satte fokus på a) nattlige aktiviteter (og det trenger edru-Ida å bli oppfordret til!) og b) sosial aktivitet (edru-Ida elsker sosial aktivitet). I sånne settinger er vanligvis alkohol en del av pakka. Men på Kaffekukeriet var det bare kaffe, kakao og te. Ingen drakk alkohol, og det var sykt hyggelig og komfortabelt. I steden for å foksere på fyll, fokuserte vi på å lage U’er og telysholdere. Tenk om alle helgekvelder hadde vært som denne – da hadde det vært dødslett å være avholds bestandig.

Foto: Catrine Kooyman Krogseth

Så var det: Åpen scene! Jeg og Pernille fikk et innfall, og på femten minutter hadde vi øvd inn en liten sang. For det første var vi tøffe, fordi vi nesten var de eneste som opptrådde på den åpne scenen og dét selv om vi kjente færrest der. For det andre var jeg supertøff fordi jeg aldri har sunget offentlig før (utover skoleavslutning og allsang, men det teller ikke). Jeg var veldig stolt av meg selv etterpå, fordi det tross alt ikke gikk så dårlig og fordi jeg hadde tatt det på sparken, selv om jeg var nervøs og edru.

Foto: Catrine Kooyman Krogseth

Etterpå hadde jeg, Klara og Penille nok et improvisert nummer, som jeg syntes ble dritfett: jeg og Klara fortalte historien om da vi mistet våre respektive jomfrudommer akkopagnert av Pernille på stemningssettende gitar. Det høres kanskje veldig rart ut – og da har du rett – men det ble skikkelig fint, intimit og morsomt.

Her er resultatet: noen av U’ene vi laget. Da jeg kom hjem igjen natt til onsdag var jeg så utrolig oppspilt at jeg ikke klarte å sovne før halv fire. Etter å ha utfordret megselv så mye på en gang, var jeg rusa på den beste rusen som er – prestasjonsrus. For. En. Tirsdag.