I dag fikk jeg et påfunn. Jeg satt på stamkaféen min, Blom, og holdt på å sovne over middelalderhistorien. Noe måtte gjøres! Jeg vet at mange drikker kaffe for å våkne. Det pleier aldri funke for meg. Jeg kan drikke uhorvelige mengder kaffe i løpet av en dag, men blir ikke noe kvikkere av den grunn. Her måtte det sterkere saker til enn én kopp kaffe, skjønte jeg.

Så jeg bestilte en seksdobbel espresso. Vi snakke seks ganger så mye koffein, men med samme mengde vann som en vanlig espresso. Jeg var redd for at baristaen (Arne (nesten umenneskelig kjekk fyr)) skulle nekte å servere meg fordi jeg kunne få hjerteinfarkt og dø av koffeinoverdose. Men han syntes det var underholdende, og gav meg avslag på kaffen. Blom serverer Bergens beste kaffe, men akkurat denne koppen var fryktelig salt/bitter og kaffen var helt tyktflytende, så konsentrert var den.

Arne fortalte at det gjerne tar en halvtime før koffeinen gir effekt. Det var første gang på nesten to måneder at jeg forsøkte å ruse meg på noe vis, og jeg var veldig spent på resultatet. Kom jeg til å merke noe?! Etter en time var jeg bittelitt uvel, men langt mer våken (kan også skyldes spenningen, ikke kaffen). Bortsett fra det gav kaffen det veldig liten effekt; hadde hverken hjertebank eller skjelvende hender slik som jeg har hørt folk fortelle om, og følte meg på ingen måte rusa. Etter en times tid var jeg ennå trøttere enn jeg var før mitt seksdobbel-espresso-værsåsnill-påfunn.  Med andre ord, jeg fikk bevist at jeg har en enorm toleransegrense for koffein, pluss at jeg klarte å gjøre onsdags ettermiddag bittelittegranne mer spennende, og der er jo ikke barebare.