Jeg har ikke hatt vondt i hodet på to måneder. Ikke har jeg vært kvalm heller, bare en gang, men det var fordi jeg leste på bussen. Jeg blir alltid litt kvalm når jeg leser på bussen. Spesielt når jeg sitter feil vei, sånn med ryggen mot kjøreretninga, vet du, men annet enn det har jeg ikke vært kvalm. Men, nok om det, blogginnlegget heter ikke ”Slik blir jeg kvalm når jeg ikke drikker”.

For inntil to måneder siden var kroppen min litt dårligere hver lørdag enn den var ellers i uken. Noen ganger var den litt dårlig på søndager også, til og med midt i uken kunne den være litt dårlig, men i alle fall på lørdager. Nå kjennes den ganske lik ut hver eneste dag. Og det er jo i og for seg helt greit det, men noen ganger savner jeg å være fyllesjuk.

Ikke så fyllesjuk at jeg kaster opp. Ikke så fyllesjuk at jeg ikke klarer å se på fotballkampen på TV fordi det er så mye farger og bevegelse. Og i alle fall ikke så fyllesjuk at jeg kjenner at jeg er svimmel allerede før jeg åpner øynene på morgenen.

Men sånn akkurat passe fyllesjuk, det savner jeg. Så fyllesjuk at pizzaen smaker litt bedre enn ellers. Så fyllesjuk at jeg har en unnskyldning for å sitte inne å spille FIFA hele dagen istedenfor å dra på skolen. Eller så fyllesjuk at jeg unner meg selv å gå amok på Meny selv om jeg brukte alt for mye penger dagen før.

Spesielt deilig er det hvis alle vennene dine også er fyllesjuke, sånn akkurat passe de også. Da har man en gyldig grunn til å bruke den dagen til akkurat det man vil. Det er som om dagen bare forsvinner, den forsvinner sammen med gårsdagen. De hører liksom sammen. Dagen skal brukes til å prate om kvelden i forveien, prate om den og bli kvitt den. Le av den og gremmes av den på samme tid.

Da, ja da er det deilig å være fyllesjuk.