Der satt jeg, endelig. Med en mikrofon foran ansiktet og med Andreas som ordstyrer ved den andre enden av bordet. Det Norske Studentersamfunn var representert, det samme var Velferdstinget.
Rett før vi skulle møte opp hadde det tikket inn en en melding av lederen av Juvente, Amanda. Hun hadde blitt syk, og ingen kunne fylle hennes plass på så kort varsel.

Nå må altså jeg være det rusfrie alibiet.
Jeg tenker at jeg kommer til å være den eneste i rommet som ikke drømmer om deilige drinker, gode viner eller sprudlende champagne. Om det er en «nattehelt» i dette rommet, som teller ned antall dager til den kan drikke igjen, så er det Andreas – Ikke meg.

Vi sitter der i studio. Samlet rundt et rundt bord dekket av en rød voksduk og er klare for sending.
Vi har hver vår mikrofon foran ansiktet, og jeg er klam i hendene der jeg sitter. Plutselig skal debattere noe jeg ikke er så vanvittig trygg i. Jeg tenker at jeg ønsker at det var Star Wars, Batman, eller til og med feminisme vi skulle debattere… Jeg kan jo litt om dette temaet, men jeg tror de andre kan en god del mer. Men tenk om de blir i mot meg?

Jeg prøver å justere mikrofonen, men den detter bare ned. Det kribler i halsen og jeg kjenner jeg må kremte, hoste,nyse, rape… ja alt i sammen kun fordi mikrofonen er foran meg, og jeg vet at det er det siste jeg bør gjøre. Jeg trekker pusten dypt. Andreas introduserer kveldens debatanter og temaet. Shit! Tenker jeg. Jeg er jo ikke klar!

Mens vi ventet på å komme inn i studio hadde vi pratet om løst og fast og plutselig begynt å diskutere relativt heftig allerede i gangen. Jeg viste at vi representerte ulike synspunkter, men kom jeg til å få backup for mine uttalelser og meninger? Jeg var ikke helt overbevist, men bestemte meg for å kjøre på. Ok, Michelle: Nå skal du være iherdig edruist.

Først etter at debatten var ferdig og vi skulle til å gå ned vindeltrappene på Chatau Neuf, kom vi virkelig inn på temaet “alkoholkultur”. Vi konstaterte at det at så mange liker å «ta et glass vin eller to», er en kulturell greie. Med vinglassset i hånda, føler folk at de kan slappe av og kose seg, og det hele blir litt ekslusivt. Det kom frem at denne rødvinen er utrolig viktig, ja faktisk uvurdelig med henhold til blant annet mat. «Det finnes masse annet alkoholfritt som er kjempegodt og utrolig bra tl mat», prøver jeg å si. «Eplemostene de selger på Vinmonopolet for eksempel, er utrolig gode, komplekse og jeg smakte nettopp te som er like mye om ikke enda mer komplekse og gode enn de billigste vinene på polet».

Null gehør. Nei, det beste var alkohol til middag, det var ikke tvil om det. «En kan ikke drikke varm te til middag,» argumenterte en. «Joho! Du kan også drikke kald te! At det vi drikker til maten skal være kaldt eller romtemperert er i stor grad vestlig», prøvde jeg på ny.

Til ingen nytte. Fordi vinen er for god, for fantastisk, for ekslusivt.
Jeg skulle ønske jeg likte vin, slik at jeg også kunne smake og nyte på alt dette fortreffelige. Dette prosjektet har allikevel lært meg at det finnes andre ting enn alkohol en kan nyte. Jeg trenger ikke rødvin, jeg trenger ikke øl, jeg trenger ikke rus. Det jeg har holder i lassevis for meg.

Bare synd nesten ingen tror meg.