Andreas

Andreas
Jeg heter Andreas, er 22 år gammel, fra Tromsø og studerer på lektorprogrammet på Blindern. Som studenter flest har jeg fått de fleste vennene mine over et glass øl og er ikke ukjent med festing ut i de sene nattetimer, både i hverdager og helger. Når jeg nå kan føye profesjonell blogger til en CV som allerede inneholder både fotomodell (jeg fronter leseglede for Akademika!) og bartender, håper jeg Paradise Hotel endelig vil vurdere søknaden min. I mine 3 tørre måneder vil jeg bruke muligheten til å utforske de forskjellige sidene vedrørende studenters alkoholvaner. Som seg hør og bør som student vil jeg ha en nysgjerrig, forsker-tilnærming til utfordringen og benytte meg av både de faglige og sosiale ressursene som finnes på Blindern. Forhåpentligvis vil bloggen også være litt morsom.

Se profilen min på Facebook

Følg meg på Twitter

Send e-post

Når jeg skriver dette innlegget er jeg ikke lenger edrublogger. Offisielt er jeg ikke ferdig med prosjektet før i morgen, men jeg tjuvstartet med rødvin i kveld. Til alle dere som synes det er dårlig arbeidsmoral: Unnskyld, men håper dere setter pris på ærligheten.

På en stund som denne er det på sin plass å oppsummere hva man har lært, og hvordan prosjektet kommer til å påvirke meg og mine drikkevaner i tiden framover. Vi tar det første først:

Dette har jeg lært:

  1. Jeg synes det er artigere å drikke på fest enn å ikke drikke på fest, og jeg synes det er en litt pinlig innrømmelse.
  2. Jeg synes alle skal få lov til å drikke det de vil drikke på fest uten at andre kommenterer deres drikkevaner.
  3. Jeg har null forståelse for at andre er bakfulle når jeg ikke er det selv.

Dette er kanskje lærdom mange tar for gitt, men jeg har et empirisk grunnlag for mine påstander, og det er det ikke så mange andre som har.

Slik kommer prosjektet til å påvirke meg og mine drikkevaner framover:

  1. Jeg kommer til å ha enda større fokus på å kjøpe god øl og god vin når jeg skal drikke.
  2. Jeg kommer til å la de som drikker brus få lov til det, uten at jeg spørr hvorfor de drikker brus.
  3. Jeg kommer aldri til å drikke Munkholm igjen; det smaker ikke godt.

Med disse to listene runder jeg av en innholdsrik karierre som edrublogger. Jeg vil rette en stor takk til alle mine mer eller mindre faste lesere og til alle mine mer eller mindre tålmodige ikke-edruelige venner.

Den siste utfordringen gikk ut på at min medblogger Michelle og jeg skulle arrangere en debatt. Som seg hør og bør var den siste utfordringen også den vanskeligste og mest omfattende. Alkohol og drikkepress er et vanskelig tema og debattere, da det ikke er et typisk “for og mot”-tema.

Vi bestemte oss derfor ganske tidlig for å snevre det inn til noe det var litt enklere å ha delte meninger om. Etter en kjapp diskusjon oss bloggerne i mellom oppdaget vi at våre oppfatninger av alkoholfrie studentarrangementer var ganske forskjellige, et debattema var født!

Men det holder ikke bare med et godt tema, man trenger også flinke folk til å diskutere dette temaet. Heldigvis er studentmiljøet fullt av flinke, engasjerte mennesker som kunne stille opp for oss. Vi var så heldige å få formand i Det Norske Studentersamfund, nestleder i Velferdstinget og leder av Juvente, som deltagere i debatten. Dessverre ble lederen av Juvente syk, og dermed måtte edrublogger Michelle tale de avholdnes sak.

Siden vi er bloggere, og dette er et nettbasert prosjekt, bestemte vi oss for å ta opp debatten i et radiostudio på Radio Nova og legge den ut som lydfil på bloggen. På denne måten skuffet vi ikke en eneste fan, og debatten er for alltid foreviget. Debatten kan du høre her!

Som nevnt har Michelle og jeg valgt å arrangere en debatt om rusfrie arrangementer. For at også du, kjære leser i det ganske land, skal kunne høre denne debatten, har vi valgt å legge den ut i sin helhet her på bloggen.

Vi vil rette en stor takk til vårt fantastiske panel som stilte opp og kom med gode og viktige innspill.

Hei, kjære lesere!

Michelle og jeg er i full gang med planleggingen av den siste utfordringen i Nattens Helter. Vi skal arrangere debatt om alkohol i studentmiljøet, og vil i hovedsak diskutere utfordringer rundt rusfrie arrangementer for studenter. Med i debattpanelet har vi representanter fra Juvente, Velferdstinget ved UiO og Det norske studentersamfund.

Debatten vil bli tatt opp i et radiostudio på Radio Nova, og publiseres på bloggen fredag 16. november. Har du innspill til debatten? Send meg en mail, eller skriv i kommentarfeltet på dette blogginnlegget.

Som tidligere nevnt har jeg vært utgangspnkt for et videoportrett laget av noen journalistikkstudenter fra HiOA. Dette videoportrettet er nå ferdig, og jeg gir dere her resultatet:

 

5: Å ikke kunne drikke

­– Det å ikke kunne drikke god øl, vin, whisky etc. er selvsagt kjipt, men langt fra det verste. Man er mer tilpasningsdyktig enn man tror, og det tar overraskende kort tid å bli vant til å ikke drikke alkohol.

4: Fulle folk

– At fulle folk er irriterende når man er edru, er nok ikke en kontroversiell påstand. Jeg har selv jobbet i bar, og folk er ganske mye enklere å ha med å gjøre klokken ni enn klokken to. Fulle folk har også en tendens til å bli close-talkers, og ølånde er ikke like digg når du selv bare har drukket Cola.

3: Følelsen av og måtte bevise at du har det gøy på fest

– Når man ikke drikker, må man konstant bevise at man klarer å ha det like gøy som de som drikker. Du må bevise at du ikke trenger alkohol for å ha det gøy på fest for å forsvare det valget du har tatt. Jeg synes dette er slitsomt, mye fordi jeg da konstant føler at jeg er han edrue fyren på festen.

2: Munkholm

– Munkholm smaker ikke godt, punktum.

1: Å snakke om at du er avholds

– “Hvorfor drikker du ikke?”, ”Hvordan går det med edruprosjektet?”, ”Hvordan er det å være edru på fest?”, ”Får du lyst til å drikke?”, ”Hei, smak på denne, den er alkoholfri, jeg lover!”, ”Hvor lenge har du igjen?”, ”Gleder du deg til å drikke?”

Hold kjeft, vær så snill!

Jeg har ikke hatt vondt i hodet på to måneder. Ikke har jeg vært kvalm heller, bare en gang, men det var fordi jeg leste på bussen. Jeg blir alltid litt kvalm når jeg leser på bussen. Spesielt når jeg sitter feil vei, sånn med ryggen mot kjøreretninga, vet du, men annet enn det har jeg ikke vært kvalm. Men, nok om det, blogginnlegget heter ikke ”Slik blir jeg kvalm når jeg ikke drikker”.

For inntil to måneder siden var kroppen min litt dårligere hver lørdag enn den var ellers i uken. Noen ganger var den litt dårlig på søndager også, til og med midt i uken kunne den være litt dårlig, men i alle fall på lørdager. Nå kjennes den ganske lik ut hver eneste dag. Og det er jo i og for seg helt greit det, men noen ganger savner jeg å være fyllesjuk.

Ikke så fyllesjuk at jeg kaster opp. Ikke så fyllesjuk at jeg ikke klarer å se på fotballkampen på TV fordi det er så mye farger og bevegelse. Og i alle fall ikke så fyllesjuk at jeg kjenner at jeg er svimmel allerede før jeg åpner øynene på morgenen.

Men sånn akkurat passe fyllesjuk, det savner jeg. Så fyllesjuk at pizzaen smaker litt bedre enn ellers. Så fyllesjuk at jeg har en unnskyldning for å sitte inne å spille FIFA hele dagen istedenfor å dra på skolen. Eller så fyllesjuk at jeg unner meg selv å gå amok på Meny selv om jeg brukte alt for mye penger dagen før.

Spesielt deilig er det hvis alle vennene dine også er fyllesjuke, sånn akkurat passe de også. Da har man en gyldig grunn til å bruke den dagen til akkurat det man vil. Det er som om dagen bare forsvinner, den forsvinner sammen med gårsdagen. De hører liksom sammen. Dagen skal brukes til å prate om kvelden i forveien, prate om den og bli kvitt den. Le av den og gremmes av den på samme tid.

Da, ja da er det deilig å være fyllesjuk.

Plottet:

Hvor ofte er du med i NM? Selv er jeg veldig sjelden med i NM, men i helgen var jeg faktisk med i et NM. Sammen med vennene mine i UV-revyen var jeg denne helga på Ås for å være med i NM i studentrevy.

Vi hadde jobbet. Vi hadde slitt. Vi hadde gledet oss. For sammen med NM kommer det ofte en NM-galla, og på disse gallaene er det ofte gratis mat. Men, det er ikke bare gratis mat, det er også gratis drikke.

Selv hadde jeg for lenge siden vinket farvel til denne gratis drikken. Jeg husker at jeg, ca. en uke etter jeg hadde takket ja til å være med på Nattens Helter, tenkte på nettopp denne gallaen. Hva jeg tenkte?

–      ­Faen. Det er kjipt.

Håpet om å få flere enn meg til å være edru på denne festen var altså ikke veldig stort. Her måtte det mases, og mast ble det. Til slutt fikk jeg presset frem et motvillig ja fra to kamerater.

 

Forventningene:

Er det en ting disse gutta liker bedre enn øl, er det gratis øl. Jeg får penger for å være edru. De sier nei takk til gratis øl, gratis. Det er ikke meningen å være negativ, men dette kommer ikke til å gå. Men kanskje jeg tar feil! De har jo tross alt sagt ja.

 

Resultatet:

–      Blir du sint hvis vi drikker?

–      Nei, jeg kan jo ikke bli det.

–      Taper du utfordringen hvis vi drikker?

–      Nei, jeg håper ikke det.

–      Det håper ikke jeg heller.

Først drakk de opp sine egne bonger, så spurte de om de kunne få mine. Løpet var allerede kjørt. Det var bare et spørsmål om den tredje ølen skulle koste penger eller ikke. De fikk mine bonger også. Jeg kunne jo drikke gratis vann.

Å få innpass hos Natteravnene er ikke spesielt vanskelig. En skulle tro at en slik gruppe superhelter var temmelig eksklusive, kanskje du så for deg at de hadde ulike opptaksprøver og ritualer slik du ser på film, men det har de altså ikke. Alt jeg trengte å gjøre var å gå til denne siden og registrere meg. Etter registrering fikk jeg raskt en mail med informasjon om kommende vandringer og møtesteder.

Jeg pekte meg ut lørdag 13. oktober som min første vandringsdag. Dette kom til å bli en kveld med mye folk i gatene. Stipendet hadde akkurat tikket inn på studentenes konto, og de kommunalt ansatte hadde også nylig hatt lønningsdag. Om ikke alle lå fyllesjuke innendørs etter kvelden før, kom dette til å bli en travel kveld for Oslos helter.

Klokken er 22.00 når jeg møter de andre ravnene på Rica hotell ved Jernbanetorget.

–      ­Et nytt fjes. Så hyggelig!

Vi tar de obligatoriske hilserundene over en kopp kaffe og litt sjokolade før vi går gjennom den relativt simple arbeidsinstruksen.

–      Vi i Natteravnene går i grupper på 3-5 og observerer i Oslos gater. Ser vi noe, tar vi kontakt med politiet. Ellers prater vi med de som vil prate med oss, og ser vi noen som har drukket for mye, prøver vi å hjelpe denne personen hjem.

Da var det på tide å få på drakten. Mens andre superhelter, som Batman og Fantomet, bruker mørke klær, maske og gjerne en kappe, bruker Natteravnene en refleks-vest. Jeg fant en vest i riktig størrelse, fikk på meg boblejakken og Selbuvottene, og var klar for heltemodig innsats.

Den første vandringen gikk ut mot Grønland. Det var rolig, litt for rolig. Nesten ikke et menneske å se og de vi så oppførte seg eksemplarisk. Vi gikk en tur innom Bussterminalen. Der møtte vi en fransk turist som ikke visste når bussen gikk. Endelig! En som trenger hjelp fra Natteravnene. Vi hjalp henne med rutetidene, hun sa takk, og vi gikk videre. Første heltedåd utført!

Turen gikk videre gjennom Oslo S. Der var det et par stykker som var usikker på når neste tog til Drammen gikk. Jeg løftet blikket opp mot tavla med togtidene, fant Drammen og sa: Om 25 minutter, plattform 8. Andre heltedåd utført!

På vei ut fra Oslo S møtte jeg noen polakker. De var feststemte og lurte på hvor nærmeste utested var. Jeg løftet armen, pekte ned mot Karl Johan og sa: Over there. Tredje heltedåd utført!

Vi kjenner alle uttrykket ”uten mat og drikke duger helten ikke”, og etter så mye helting kjente jeg at det var på tide med mat. Ravnene møttes da på Rica igjen for litt nattmat. Alle gruppene var enige om at det hadde vært en ganske rolig kveld, men dette kom nok til å ta seg opp utover kvelden.

Meg og min partner in preventing crime, Øyvind Arnesen. Legg merke til det kompromissløse blikket.

Så går vi i gang med runde to. Denne gangen går vi mot Stortorvet og Grensen. Mange vi møter gir oss tommel opp og komplimenter. At folk synes vi gjør en god og viktig jobb er det ingen tvil om. Komplimentene gjør godt, og jeg føler at jeg gir noe tilbake til gatene jeg så mange ganger har gått full gjennom. Selv om det ikke skjer så mye action, selv om vi ikke bryter opp en eneste slåsskamp den kvelden, selv om vi for det meste fungerer som utelivsguider og lesere av rutetabeller så gjør vi noe viktig. Vi er synlige i gatene og får folk til å føle seg tryggere.

Vi bryter opp når klokken begynner å nærme seg 03.00. Det har vært rolig hele kvelden, vi har ikke trengt å gjøre noen ting, heldigvis. Når jeg kommer hjem ser jeg på definisjonen av en helt som jeg så på før jeg dro ut på vandring.

Helt er et begrep som beskriver en beundringsverdig person som har utført en stordåd, og som av den grunn har vunnet stor heder og ære, eller som i fare og motgang, fra en svakere posisjon fremviser mot og viljen til selvoppofring, det vil si heltemot, for et større gode.

I natt følte jeg meg definitivt beundringsverdig og mottok mye heder og ære, selv om dådene som ble utført kanskje ikke var de største. Det var kanskje heller ikke så farlig å være Natteravn, men jeg viste mye selvoppofrelse. Jeg kunne jo tross alt bare vært hjemme og sett på Stjernekamp.

Konklusjon: Jeg, og resten av Natteravnene er virkelig helter av natten!

I snart to måneder har jeg vært en av Nattens Helter. Men, hva er egentlig en helt? Er jeg en helt? Og hvis ikke, hvordan kan jeg bli en?

Et kjapt søk på Wikipedia gir følgende definisjon på hva en helt er:

Helt er et begrep som beskriver en beundringsverdig person som har utført en stordåd, og som av den grunn har vunnet stor heder og ære, eller som i fare og motgang, fra en svakere posisjon fremviser mot og viljen til selvoppofring, det vil si heltemot, for et større gode.

Det er altså to måter en kan opparbeide seg heltestatus. Den første krever en at jeg, en beundringsverdig person, gjør en stordåd som høster heder og ære:

At jeg er en beundringsverdig person forutsetter da at jeg har beundrere. Disse har jeg ennå ikke sett så mye til, men jeg har noen venner som sier at jeg skriver fine blogginnlegg. Videre krever denne definisjonen at jeg skal ha utført en stordåd som har bragt meg heder og ære. Nå er det riktignok til tider krevende å holde seg edru og glad på fest, men om jeg skal være helt ærlig vet jeg ikke helt om jeg vil betrakte dette som en virkelig stordåd. Hvis jeg leter godt gjennom kommentarene på innleggene mine finner jeg et par som kan defineres som heder og ære, men den virkelig store hyllesten har foreløpig glimret med sitt fravær.

Konklusjon: Om jeg skal kunne kalles en helt ut fra denne definisjonen må man virkelig legge godviljen til.

Men, jeg har en sjanse til. Den andre definisjonen krever at jeg, gjennom fare og motgang, fra en svakere posisjon, fremviser mot og vilje til selvoppofring for et større gode:

Å være edru på fest er kjedelig, men farlig er det strengt talt ikke, da tror jeg mitt forrige liv som full på fest innebar mer risiko. Om jeg har en svakere posisjon enn andre, er vanskelig å si, men i og med at jeg er glad i øl, kan jeg kanskje kalles litt svak. Noe stor fremvisning av mot og selvoppofring har til nå uteblitt. Da gjenstår det siste kriteriet, at arbeidet gjøres for et større gode. Dette er kanskje det punktet jeg scorer flest poeng på, da jeg jobber for å rette oppmerksomhet mot en sak som angår svært mange i samfunnet.

Konklusjon: Scorer mange poeng på for et større gode, men mangelen på oppvisning av mot og selvoppofring trekker kraftig ned.

Jeg kan med andre ord ikke kalle meg noen ekte helt av natten. Men hvordan kan jeg bli det? Jeg trenger altså å gjøre noe som oppfyller de nevnte kriteriene, og det helst om natten.

Løsningen var ikke langt unna. Landet har allerede en godt etablert gruppe med nattlige helter som patruljerer i natten. De passer på deg og meg når vi er fulle på byen, de har sine helt egne, karakteristiske heltedrakter, og de opererer i flokk. Hvem denne gruppen er? Som alle andre superhelter har de et navn som tilsier at disse er mer enn bare mennesker, de har også egenskaper som gjør de umenneskelige. Jeg snakker selvsagt om Natteravnene.

For å bli en ekte helt måtte jeg få innpass i denne gruppen. Svaret på hvordan dette gikk, samt en mørk rapport fra Oslos natteliv, får du i del to.

Denne uken skulle vi få gode råd og tips om edrulivet fra selveste Lovesikh, Sumeet, som satt i juryen ved utvelgelsen av Nattens Helter. Basert på tipsene skulle vi lage et blogginnlegg. Da jeg allerede for lenge siden hadde bestilt meg helgetur til Helsinki, var planen klar: Jeg skulle bruke tipsene fra Sumeet til å lage et edruelig reisebrev fra Helsinki. Nattens Helter goes to Finland!

Da jeg ringte Sumeet forstod jeg raskt at vi hadde helt forskjellige tilnærminger til livet som edru. Mens jeg som oftest kommer tidlig på fest, for så å dra når jeg merker at folk forteller meg den samme vitsen for tredje gang, gjør Sumeet ofte det motsatte. Han kunne gjerne sove til i elleve-/tolvtiden for så å dra ut.

–      Det er først når folk er fulle jeg virkelig kan kødde med dem. Da kan man få folk til å gjøre alt mulig rart. Jeg liker også at det skjer ting rundt meg. Derfor pleier jeg ofte å utfordre vennene mine til å gjøre kleine ting.

Jeg kjente godt konseptet med såkalte ”challanges”. Noen lanserer en utfordring av den kleine sorten, man spiller Stein-saks-papir, og taperen må gjøre utfordringen. Jeg har vært med på det mange ganger før, men ofte, rettelse, alltid, i fylla.

–      Det er viktig å huske på at de andre er fulle. Om du må drite deg litt ut kan du alltid pynte litt på historien i ettertid. Siden du skal til utlandet burde det i alle fall ikke være noe problem.

Dette er jeg helt enig i, men praksis er noe annet enn teori. Hver gang jeg drar ut edru tenker jeg at det skal bli like gøy som når jeg er full, men det blir det aldri. Likevel lar jeg meg der og da overbevise av Sumeet. Selvfølgelig kunne jeg klare å dra ut på byen i Helsinki. Selvfølgelig kunne jeg ha det like gøy. Og selvfølgelig kunne jeg more meg med ”challanges”. Dette kom til å bli lett.

For å skaffe meg et inntrykk av finnene drikkevaner tok jeg et kjapt Googlesøk av ”finland alkohol”, og fant denne illustrerende artikkelen. Å finne utesteder og fulle finner, kom altså ikke til å bli et problem.

Vi ankom Helsinki natt til lørdag. Hotellet lå sentralt i byen og vi gikk forbi flere utesteder på veien dit. Mitt bilde av finner som en festglad gjeng ble bekreftet. På den ti minutter lange gåturen ble det observert offentlig urinering, soving, synging og spying. Å finne utesteder og fulle finner, var altså ikke et problem.

På dagtid var jeg fulltidsturist. Jeg oppsøkte kjente landemerker, som denne kirka av stein:

Jeg fant et festlig postkort som ikke hadde noe med Finland å gjøre:

Og jeg surfet på bynettet oppkalt etter Finlands fremste eksportartikkel de siste årene:

Etter å ha slappet av noen timer på hotellrommet gikk vi og spiste middag, før vi skulle ut å føle på den gode stemninga vi bare hadde observert dagen før. Middagen var god og energinivået var på vei opp, alt lå til rette for en flott kveld på byen i Helsinki. Det var bare et problem. Jeg hadde ikke lyst til å dra ut, jeg hadde så sjukt lite lyst.

Dette har vært symptomatisk for de siste ukene som edru. Det å dra ut på byen uten å drikke har begynt å bli skikkelig kjedelig. At jeg nå var i Finland gjorde ikke saken noe bedre. Hvis du har hørt en finne prate, vet du at det er slitsomt. Hvis du har hørt en full finne prate, vet du at det er ti ganger verre. Å finne utesteder og fulle finner, var altså ikke av interesse.

Jeg følte meg edru og kjedelig da jeg endelig tok avgjørelsen om å ligge i senga på hotellrommet å spise sjokolade og se på den finske versjonen av Stjernekamp, men det er kanskje bare slik det er å være edru i Helsinki? Jeg koste meg i alle fall mye mer med å putte kuler i dette røret på Museet for samtidskunst enn jeg hadde gjort om jeg hadde sittet og drukket finsk Munkholm på en bar. Sorry, Sumeet.

Det eneste som er morsommere enn å se på ballonger er å sprenge ballonger! Men, det er også litt skummelt. Det kommer en høy lyd og du får bittelitt vondt i fingrene.

 

Dette innlegget skal ta for seg en lørdagskveld i høstferien fra min hjemby, Mosjøen i Nordland. På oppdrag fra Andreas skal jeg gjeste- og festeblogge uten alkohol fra et sted jeg egentlig ikke skjønner at folk orker å være edru. Hver gang jeg ferierer i dette strøket, surrer det promille rundt i blodet mitt brorparten av tida, så jeg kan mye om hvordan feriene vanligvis utarter seg her. Men hvordan vil denne ”studieuka” skille seg ut hvis jeg avstår alkoholen? I den påfølgende teksten utspilles en kamp mellom en drikkende og en ikke-drikkende tilværelse på fest i tjukkeste Distriks-Norge.

20:00: Ingen av mine to venner i byen skal drikke, så jeg innser at jeg må vorse med mamma og dra på byen alene.  Kveldens avholdsløfte nærmer seg tidlig et knekk. Bedøvende drikkevarer frister mer og mer for hvert hoftevrikk Jenny Jensen serverer meg i NRKs Stjernekamp.

 1-0   til dere drikkende.

 21:30: Frykten for en tragisk kveld på byen griper meg. Til slutt utøver jeg drikkepress på en kompis for å slippe å dra alene på byen. Han sier til slutt ja.

Alkohol er visst påkrevd for å få folk til å trekke ut i helgene. 2-0 til fylla.

22:00: Jeg ankommer alene en latterlig brun bule, gjestet av ti personer, samtlige menn, samtlige mellom 40 og 60. Jeg slår meg ned ved baren.

 Først prøver jeg å bestille et glass te. Dette får bartenderen til å trekke på smilebåndet. Jeg innser at det er for lenge siden jeg har vært her. Man bestiller ikke sånt her. Min neste bestilling er en Munkholm, noe som utløser en svak men syngende latter. 50/50 provosert og pinlig berørt krever jeg å få den servert i flaska i et forsøk på å hevde meg som en uberørt og stolt avholdsmann.

 Likevel følte jeg at bartenderen og jeg har brutt alle muligheter for fremtidig vennskap. 3-0 til alkohol.

 22:15: Bare et kvarter etter første hån nikker en ung trønder sleskt bort til meg og spør ironisk ”Godt med Munkholm, eller?”.

 4-0.

 22:50: Min venn ankommer 50 minutter for sent etter å ha vorset seg klar til byen alene. Han bestiller en dyr og deilig stout. Bartenderen ser på den tomme Munkholm-flaska mi og spør glisende ”Runde to, eller?”.

 Hånet igjen. 5-0.

Skaper minner. Skikkelig kjedelige minner.

23:45: Vi drar til Mosjøens aller, aller, aller kuleste hotellbar. Vårt første skue er en mann med gitar og mikrofon som spiller ”Bad Moon Rising”, akkompagnert av en trommemaskin. Jeg blir mildt brydd av musikken, og den overraskende entustiastiske dansen den genererer. På toppen vil min fulle kompis absolutt at vi to også skal ut på gulvet. Vi danser svært stiv og homoseksuell swing i tre minutter. Ønsker sterkt å mykne opp motorikken med en pils.

Men faen, da. 6-0.

23:48: Den russiske bartenderen har verken hørt om Munkholm eller at de hadde alkoholfrie alternativer generelt. Jeg utløser en lang leteprosess, og må vente på servering i ti minutter.

7-0 til de som liker øl, vin eller sprit.
Universell fyllekultur. Her illustrert av mine venner.
00:35: En ny bartender står bak disken.
”Hei! En Munkholm.”
”En Munkholm?” Han ser på meg og venter visst på at jeg skal avsløre noe han forventer er en spøk.
”Ja?” svarer jeg bestemt.
Etter tre sekunder med spørrende øyekontakt serverer han meg til slutt en iskald Munkholm i glass med et blikk som er enten skremt eller pinlig berørt. Jeg er ikke sikker.8-0 for dårlig service til avholdsmenn. Tydeligvis Mosjøens lavkaste.
Fy, så artig jeg har det på byen. Neida, det er feik.
00:50: Kompisen min har visst dratt uten å si noe. Jeg blir sittende alene med en rimelig bedugget høneflokk i 40-årene. Min respons på deres talløse anekdoter og utgreininger utarter seg i stor grad kun i stive nikk og smil, samt et tidvis ”åja” eller ”sier du det?”.Føler meg dominert av alkoholens sosiale styrke. 9-0.01:30: De middelaldrende damene drar meg med tilbake til den brune puben. Jeg får bomme en røyk på veien, men halvveis nedi blir jeg svimmel og kvalm.10-0.02:00: Døddrukne litauere stjeler kyss på verste vis av mine nyeste venniner. De spiller ”Det er vår kultur”-kortet.Hadde blitt sjalu hvis jeg var 40. 11-0.

02:30: En av damene og jeg skal ta samme vei hjem, og blir enige om å spleise på en taxi. Etter 30 minutter i den bitende kulden er vi fremst i køen. Da kommer hun på at hun kan ringe mannen sin og få han til å hente oss gratis.

Hater fyllefornuft ekstra edru. 12-0.

03:15: Kommer hjem. Digg.

Hvis dere i Nattens Helter trenger en fyr til å være full i tre måneder, stiller jeg gjerne opp, men dette… Nei. 13-0 til fylla, gitt.

Konklusjon: Ikke prøv dette hjemme, ihvertfall ikke i Mosjøen.

PS! Du skylder meg en pils, Andreas.

Hjemme igjen. Ser det ut som jeg hygger meg.

Kom gjerne med forslag til tidsperioder for episode 2 av En reise gjennom tid og rus.

Jeg begynte arbeidet med denne ukas utfordring med å legge ut en slags kontaktannonse på bloggen. Overraskende nok var responsen heller laber. Med nøyaktig null (0) interessenter måtte jeg dermed gå andre veier for å skaffe meg en ny bekjent.

Løsningen kom rekende på ei fjøl da jeg jobbet i kafeen på skolen. Ei jente kom til disken og spurte om hun kunne bruke drikkebongen hun vant på fest forrige uke til å kjøpe seg vafler, hun var nemlig avholds. Da denne felles interessen for å ikke drikke alkohol ble brakt på banen var jeg snar med å fortelle om Nattens Helter og spørre om hun ville bli min nye bekjente. Hun presenterte seg som Katarina og vi avtalte å ta en kakao.

Veldig mange av vennene mine har jeg blitt kjent med over en øl, men å bli kjent med Katarina over en kakao fungerte vel så bra. Vi snakket selvfølgelig mye om avholdenhet og hvordan det er å være avholds på fest. Katarina tipset meg da om hennes beste venn på fest, energidrikken. Til nå har jeg for det meste bare drukket alkoholfri øl eller vann på fest, og dette har ikke klart å holde meg gående ut i de sene nattetimer. Jeg lovde da Katarina at jeg skulle teste ut Red Bull på neste fest.

Vi hadde det faktisk så hyggelig at vi glemte å ta et eneste bilde for å dokumentere det nye bekjentskapet. Jeg legger derfor ved et bilde av den ultimate bekreftelsen av et nytt bekjentskap: Venneforespørselen på Facebook!

 

I går fikk jeg en utfordring, jeg skulle bli kjent med en ny person.

Så vidt jeg har forstått er det svært mange i dag som møtes her på internett. Siden jeg nå jobber som blogger, og derfor er på internett store deler av tiden, tenkte jeg at jeg skulle søke etter ny bekjent her på internett.

Kravene er ikke så veldig mange, de er faktisk ekstremt få, bare to.

1. Du må ikke kjenne meg fra før. (Dette er viktig)

2. Du må ha lyst til å bli kjent med meg. (Dette er ikke så viktig)

Er dette noe for deg? Da vil jeg gjerne at du tar kontakt med meg. Jeg lover å spandere en valgfri drikkevare på deg.

Som seg hør og bør i en kontaktannonse avslutter jeg med et rykende ferskt bilde av meg selv, tatt med webcam.

Denne helga var jeg og noen gode venner på harry-/hytterur i Sverige. Alle studenter vet at hyttetur i praksis er en fyllafest, en fyllafest ingen kan hjem fra. At turen var lagt til Sverige, dette sagnomsuste landet hvor øl og snus er superbillig, la grunnlaget for at dette skulle bli en meget livlig tur.

Vi ankom ganske sent fredag kveld, og tok det derfor ganske rolig den første dagen. Her er et bilde hvor du ser hvor rolig, men koselig vi hadde det.

Den andre dagen hadde hyttevertene planlagt en storstilt lekedag. Vi ble delt opp i lag og skulle gjennom hele dagen gjøre ulike øvelser, hvor det til slutt ble kåret en vinner. Hvert lag hadde lagt ned en variabel mengde innsats i kostymer og lagnavn. Mitt lag fant noen capser det stod “Eiksetra” på, og malte oss med tøff stridsmaling i ansiktet.

Nå som jeg legger inn bildet ser jeg at sminken ikke får meg til å se så veldig tøff ut, men får meg til å ligne på en skjeløyd katt, så jeg håper du liker skjeløyde katter.

Etter de første øvelsene bevegde vi oss mot butikken for å kjøpe øl. Her er et bilde av Alexander som har kjøpt øl utkledd som en gris. Det synes jeg er ganske morsomt da.

For å komme oss videre i konkuransen måtte vi ta båten over til en liten øy. Her er et bilde fra båtturen. Asbjørn er gladfull, mens jeg er bare glad.

På denne lille øya var det bare et lite hus, og dette lille huset var en badstu. Alle skjønte da at bading stod på programmet, og jeg skjønte at jeg hadde mest lyst til å holde meg på land. Mens jeg stod på land tok jeg et bilde av Sophie som bada, legg merke til den ekle tanga.

Når vi kom tilbake til hytta fortsatte lekene med et par rolige, mer drikkevennlige øvelser. Inspirert av Radioresepsjonens stavmikser hadde hyttevertene Marte og Ola laget en liten rett vi skulle spise med bind (ikke sånn bind som damer bruker når de har mensen) for øynene. Deretter skulle vi gjette hva retten bestod av.

Dette var den siste leken i konkuransen, og etter dette fortsatte den store festen. Jeg var ganske sliten og lå for det meste og sov på sofaen mens de andre festet, og fikk derfor ikke tatt noen flere bilder. Da jeg i ettertid etterlyste flere bilder fra hytteturens hovedfotograf fikk jeg til svar: “Jeg var for full til å huske å ta bilder etter kl. 15.”

Å gjøre research på sosialt drikkepress er ganske kjedelig. Prøv selv, skriv ”sosialt drikkepress” inn i Google, og trykk enter. Sidene du da får opp sier stort sett akkurat det samme og kan oppsummeres i en setning:

”Mange føler at de må drikke på fest, det er dumt.”

 

De fleste sidene har en rekke tips for å unngå dette presset. Hva disse tipsene er, avhenger av hvem som står bak dem. Er det en alkoholforebyggende organisasjon som står bak tipsene, lyder de ofte som dette:

”Forbered deg på et smart svar om noen kommenterer at du ikke drikker, som for eksempel: ”Jeg liker ikke hvordan jeg reagerer på alkohol og vil være i fin form dagen etterpå.”

 

Er det derimot en mer lettbeint nettavis som står bak tipset, kan det fort lyde slik som dette:

”Lat som at du drikker! Ta i mot et vinglass, men ikke drikk av det.”

 

Ingen av sidene henvender seg heller direkte til studenter som målgruppe, men til unge under 18 år eller voksne mennesker i full jobb. Med andre ord, jeg har ikke lært noe nytt av min Google-research, og det tror jeg ikke så mange andre gjør heller. Nettopp derfor, synes jeg Nattens Helter er et interessant prosjekt. Det setter meg og de andre bloggerne inn i en empirisk forskningsprosess på fenomenet sosialt drikkepress.

 

Etter tre edru uker vil jeg nå komme med følgende påstander om sosialt drikkepress.

 

1.    Sosialt drikkepress eksisterer

– Før jeg ble med på dette prosjektet kunne jeg ikke huske sist jeg var edru på fest. Jeg var derfor spent på hvor, når, hvordan, og ikke minst om, jeg ville føle drikkepress. Etter tre uker kan jeg nå si at jeg har opplevd drikkepress.

 

2. Drikkepresset kommer innenfra

– Da jeg gikk på ungdomsskolen så vi en film om drikkepress på fest. Hovedpersonen i filmen hadde fått beskjed av foreldrene sine at hun ikke fikk lov å drikke på fest, men da hun kom dit ble hun servert følgende replikker av en kul jente i klassen:

 

”Kom igjen da, ta en øl.”

”Er du helt looser eller?”

”Alle de kule kidsa drikker!”

 

Disse replikkene hører nok mer hjemme i norsk film enn på en fest i virkeligheten, men får likevel fram et poeng. Drikkepresset man opplever som ungdom er ofte eksplisitt. Blant voksne, oppegående studenter er det annerledes. Veldig få vil da prøve å overtale deg til å drikke, eller si at det er teit at du ikke drikker. De vil kanskje spørre hvorfor, men ofte ikke mer enn det. Det drikkepresset jeg har opplevd har kommet innenfra.

 

Når jeg er på fest er jeg som regel sammen med gode venner, folk jeg kjenner godt og har vært på fest med mange ganger tidligere. Disse vennene ville aldri utsatt meg for noe drikkepress, men jeg skaper et selv. For etter hvert som deres promille stiger, og min forblir på null, skapes det en nivåforskjell. Denne nivåforskjellen er for meg det som skaper drikkepresset. Det å være han ene som ikke drikker og har lyst å gå hjem tidlig, er kjipt selv om ingen sier til deg at du er kjip.

 

Slik sett forstår jeg godt de avholdsmenneskene som ikke orker å dra på fest med folk som drikker. For dem og skulle bli kjent med fulle folk på fest, mens de selv er edru, vil jeg tro er en svært slitsom oppgave.

 

Tirsdag betyr mer edrublogging og svar på ny utfordring!

I løpet av kort tid vil jeg legge ut videoportrettet laget av jentene fra Høgskolen. Her svarer jeg mer inngående på alle spørsmålene utfordringen vil ha svar på. I mellomtiden har jeg laget denne videoen som svar på utfordringen. Den tar opp tråden fra videoen jeg la ut i august og viser glimt fra en edrubloggers hverdag.

 

Hei, alle sammen!

De siste dagene har jeg vært fulgt av noen flotte journalistikkstudenter fra HIOA som holder på med eksamensfilmen sin. Filmen skal være et videoportrett av meg og de har derfor fulgt meg rundt i min edruhverdag. Dette førte til stor oppmerksomhet på fest i helga. Edru OG filmstjerne!

Min gode venn Morten syntes det var veldig morsomt med kamerateam på fest. Legg merke til partybrillene. De er både raske og sier “Fuck off!”.

I filmen svarer jeg på mange av spørsmålene som skal besvares i den siste utfordringen. Jeg kommer derfor til å lage en litt kortere teaservideo til denne utfordringen, for så å legge ut videoportrettet i sin helhet når dette er klart.