Ida Torkjellsdatter Storehaug

Ida Torkjellsdatter Storehaug
Jeg heter Ida. Jeg er 21 år, og bor i en gulvkald bygård i Bergen sentrum. Jeg er opprinnelig fra Oslo, men for ett år siden flyttet jeg over fjellet for å studere historie ved Universitetet. Jeg er en såkalt "aktiv og engasjert student"; driver med teatersport i studentteateret, og sitter i styret i Studentersamfunnet. Jeg liker nattbad, rødvin, å mene ting, rotgrønnsaker, feminisme, gamle kjoler, mørke menn og leppestift. Jeg er med i Nattens Helter fordi jeg aldri sier nei til en utfordring, og fordi jeg da kan kalle meg selv "profesjonell avholdsblogger".

Se profilen min på Facebook

Følg meg på Twitter

Send e-post

Nå er det en og en halv time til jeg avholdstilværelsen min er avsluttet. I helga har jeg vært i Trondheim. Snakk om en fest som markerte min siste helg som edru! Representerte Studentersamfunnet i Bergen på Samfundets riddepromosjon, og det var kjole og hvitt og fotside kjoler så langt øye kunne se. Mye fint kan sies om ridderpromosjonen med påfølgende opera, men høydepunktet var etterfestene i hyblene. Det er helt klart den beste festen jeg har vært på hele semesteret!

a) Jeg var hjemme etter fem.
b) Ingen, ingen, 0,0 personer kommenterte at jeg ikke drakk, selv om jeg ikke kjente noen der.

Erfaringene fra helga oppsummerer lærdommen jeg kommer til å ta med meg videre etter disse månedene.

a) Det går an å dra ut uten å drikke.
b) Det er ingen som stresser med at du ikke drikker.

Nå gleder jeg meg til en god natts søvn og månedene fremover. Tusen takk for meg og for at jeg fikk være med på dette avholdseventyret.

Som tidligere skrevet, kan jeg ikke tenke meg at jeg vil fortsette som totalavholds når jeg er ferdig med denne bloggen. Jeg vil fortsette å mene masse om drikkekultur, fortsette å arbeide i det små for rudforebygging. Men, helt personlig, har jeg en leveregel: man bør så langt som det lar seg gjøre unngå å regulere seg selv negativt. Sakt med andre ord, man bør ikke forby seg selv ting. Negativ selvregulering tror jeg bare resulterer i at man “sprekker”. Denne leveregelen gjelder alt fra kosthold til seksualitet til trening.

Men, man bør tillate seg selv å ha det bra. Så det man kjenner at kroppen ikke har godt av, det bør man unngå. Jeg vil ikke si til meg selv at jeg aldri mer kan spise kanelbolle, for da kommer det til å gå utover selvtillitten min dersom jeg “sprekker”. Men jeg kan si til meg selv at jeg kan ikke spise kanelboller hver dag, fordi det mister jeg matlysten av. Jeg tenker det samme om alkohol. Noen mennesker kjenner på kroppen at de ikke har godt av noe som helst alkohol, og blir totalavholds (og det må man respektere). Andre kjenner på kroppen at den har godt av å være giftfri i perioder, eller ikke kommer til å prestere godt på forelesning dagen etter. Det bør ikke være et mål at alle er totalavholds, men det bør være mye større rom for å være periodeavholds eller dagsavholds. Og jeg håper at jeg fremover kommer til å bli litt flinkere til å høre på kroppen min, enn til å høre på det sosialet presset.

Selvutløser fra Angkor Wat i Kambodsja, 2010.

Noe jeg ikke har fortalt på bloggen før: dette er ikke første gangen jeg er avholds i tre måneder. Året etter videregående var jeg på ett års backpacking i Sørøst-Asia, India og Nepal. Alkohol var dyrt, og det var langt mellom flaskene med god rødvin. Jeg reiste alene, og har aldri skjønt poenget med å drikke i enerom, så jeg lot det heller være.

Etter ti månder på reisefot, flertallet av dem uten alkhol, skulle jeg fly hjem til Norge. Under mellomlandingen i Moskva brøt vulkanen på Island ut og jeg var askefast. Jeg satt fast på terminalen i to døgn, fordi jeg selvsagt ikke hadde ordnet russisk visum for en enkel mellomlanding. Det var helt forferdelig kjedelig. I et hjørne av terminalen samlet det seg en gjeng skandinaviske backpackere, som alle var i samme situasjon. Jeg satte meg sammen med dem. Noen hadde kjøpt sprit i tax freen, og utover de lange timene gikk spritflaska rundt i forsamlingen.

Det er få ting som kan sammenlignes med den rusen man får når man ikke har drukket på flere måneder. Det er en av de mest ubehagelige erfaringene jeg har hatt knyttet til rus. Jeg ble altfor, altfor full, og ble antastet av en indisk medpassasjer som holdt meg i hånda mens jeg sovnet på terminalgulvet (ikke et fint minne).

Det samme skal ikke skje igjen. Jeg vet at dersom jeg skal begynne å drikke igjen, må jeg være forsiktig. Så det blir ikke noen fyllekule med det første, men litt forsiktig prøving. Kanskje resulterer det i at jeg får samme forhold til alkohol som tidligere, eller kanskje finner jeg ut at disse månedene har endret mitt forhold til alkohol for alltid.

Shit, håper ingen reagerer på drøy up-skirt! Kasper ser hyggelig ut, da…

I morgen skal jeg og Kasper holde debatt om alkoholens rolle i fadderuka. Det synes som om alle mener at det er for mye alkohol i fadderuka, men ingen er villige til å gjøre noe særlig med det. Grunnen til det er at alle som snakker om alkholfrihet enten er kjipe eller moralistiske. Nattens Helter er skikkelig lurt på den måten at vi overhode ikke behøver å moralisere for å snakke om avholdstilværelsen, men i morgen må jeg og Kasper krype til korset for debatten kommer til å moralisere over fadderuka.

Første uka mi på denne bloggen skrev jeg et innlegg om hvordan jeg opplevde fadderuka i fjor – som veldig ekskluderende på grunn av drikkekulturen. I dag har jeg ingen venner som jeg ble kjent med i fadderuka, rett og slett fordi det fort ble åpenbart for meg at jeg ikke hadde noe som helst til felles med disse guttene som likte rollespill og sang fotballsanger på nach. Og jeg har snakket med endel andre med lignende erfaringer fra fadderuka. Hvis det er mange av oss virker jo fadderuka mot sin hensikt – ekskluderende fremfor inkluderende.

I morgen skal vi finne ut om andre tenker det samme som meg. Håper å få høre erfaringene de har fra fadderuka på høyskolen, hva utvekslingsstudenter tenker om dette og om noen i panelet mener at fadderuka bør gjøres 100% alkoholfri. Debatten er i morgen klokka 18.00 på Muntlig, caféen på Studentsenteret.

Sommerminner med rødvin på Klaras hustak. Foto: Anders Helgerud

De siste ukene har folk i økende grad spurt meg om jeg skal begynne å drikke når jeg er ferdig som blogger på mandag. Jeg vet aldri helt hva jeg skal svare – på én side vet jeg at jeg ikke kommer til å fortsette som totalavholds, på den annen side vil jeg gjerne ha lært etter disse tre månedene. All den tida jeg har lagt ned i denne bloggen virker bortkasta hvis jeg skal fortsette før.

Jeg har noen venner som forventer at jeg skal begynne å drikke natt til mandag og gå på en skikkelig fyllekule. Det kommer ikke til å skje. Allerede for flere måneder siden bestemte jeg meg for hva jeg skulle gjøre når jeg var ferdig med dette: jeg vil gå hjem til min gode venninne Klara, spise middag og drikke ett eller to glass vin. Jeg vil drikke sakte og forsiktig, og nyte smaken av rødvin og kjenne nøye etter på hvordan alkoholen virker på kroppen min. Så vil jeg gå hjem til meg selv.

Etter det? Aner ikke. Jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å drikke etter at jeg er ferdig med denne bloggen. Og jeg har bestemt meg for at det er noe jeg skal finne ut av etter at jeg har drukket igjen. Så når folk spør meg om jeg kommer til å begynne å drikke igjen på mandag, må jeg bare svare “Jeg vet ikke…”.

Nå har det vært stille fra min kant en stund. Jeg har brukt så mye tid på Samfunnet, at jeg helt har mistet bloggeinspirasjonen. Jeg har heller ikke rukket å gå i butikken, og nå har kollektivet vært uten dopapir i mer enn én uke.

Hovedsaken fra forrige uke: Studentersamfunnets USA-valgvake. Over et halvt års arbeid gikk i lufta på tirsdag, når vi fylte hele Kvarteret med møter, quiz, filmvisninger, dansegulv, valganalyser og valgsendinger.

Og det var så sykt suksess! Det var 1300 folk innom huset, Kvarteret hadde sin nest største omsetning siden de åpna i nye lokaler for to år siden, og det var fullstappet av folk hele natta. Jeg har aldri vært så stolt og så sliten på en gang.

Jeg fløy rundt på huset i 15 timer, og krøp først i seng klokka 7 onsdag morgen. Noe resten av uka, og bloggen, har båret preg av. Og for en velsignelse at å drikke ikke var noe alternativ: da hadde jeg sannsynligvis blitt ennå mer sliten, og det hadde vært vanskelig å ta ansvar.

Om jeg syntes det var kult at Obama vant? Klokka fem, da CNN meldte at Obama hadde vunnet, stod jeg i inngangsdøra og registrerte publikumsantall, og fikk så vidt med meg applausen. Det blir noe å fortelle barnebarna mine om, da! Og nå som det er helg, kommer jeg sannsynligvis til å klare å komme meg i butikken for å kjøpe kaffe og dopapir.

Foto: Pernille Boye Ahlgren

Jeg har et mareritt som stadig vender tilbake. I drømmen er jeg på en hjemmefest. Jeg står på dansegulvet sammen med noen venner. En av dem gir meg et glass vin, og jeg drikker. Halvveis nedi glasset kommer jeg plutselig på: “Shit, jeg er jo avholds!”. Og så skvetter jeg så jeg våkner.

Jeg opplever hele tiden at venner glemmer at jeg er avholds, og jeg er livredd for at det samme vil skje med meg. I begynnelsen ville det vært usannsynlig, for jeg tenkte ofte på at jeg ikke skulle drikke. Nå er det så normalt, og jeg tenker nesten ikke på det lenger. Venter bare på at jeg skal glemme meg, når noen serverer. Det blir som da jeg var vegetarianer (og hadde på daværende tidspunkt vært det i godt over ett år). Jeg jobbet på en festival, og alle de frivillige ble servert gratis pølser. To timer senere innså jeg plutselig at jeg hadde spist en pølse; fordi alle andre spiste, og fordi jeg rett og slett ikke tenkte over det. Dte var veldig kjipt når jeg hadde gått så lenge uten å spise kjøtt. Tenkt om det samme skjer nå! At jeg plutselig glemmer meg?

Marerittet mitt tyder i alle fall på at dette er i ferd med å utvikle seg til en form for angst…

På fredag var jeg som tidligere nevnt på Halloween-fest i London. For å være ærlig: jeg hadde det ikke så kult. Brukte hele natta på å sutre til Klara og Pernille fordi de ikke ville bli med hjem igjen. Når jeg endelig fikk dratt begge to inn i en taxi og jeg satte meg tilbake i setet tenkte jeg på hvor utrolig meningsløst det egentlig er å feste. Hva skal man egentlig få ut av en fest, hva skal man sitte igjen med?

Før jeg flytta til Bergen hadde jeg ofte den følelsen. Jeg gikk på fester i Oslo, hvor jeg møtte de samme menneskene igjen og igjen, forsøkte å holde ut til det ble så sent at jeg kunne dra hjem uten å være kjip. Jeg følte meg ensom på fest. “Alle disse menneskene”, tenkte jeg, “de må jo ha det gøy, de må jo se noe som jeg ikke ser. Hvorfor klarer ikke jeg å være med?”. Jeg var som en sosialantropolog som observerte en fremmed kultur jeg aldri kunne delta i. Jeg fant alltid et sted litt utenfor festens kjerne, hvor jeg satt meg. Ofte hadde jeg med meg kameraet, som et slags filter mellom meg og de-som-delte-noe-jeg-ikke-skjønte-hva-var. Det er vel egentlig en følelse som kan kalles fremmedgjøring.

Sånn er det ikke i Bergen. I Bergen elsker jeg å gå på fest. Og jeg er nesten bestandig i festens midtpunkt. For meg er forskjellen hvem jeg fester med. I Bergen har jeg interessante samtaler og nye tanker og lærer stadig masse på fest. Sånn var det sjelden da jeg bodde i Oslo, og det var heller ikke sånn nå i London. Derfor oppfører jeg meg også annerledes på fest. Dette henger jo også sammen med rus: hvis folk blir for fulle, er det helt umulig å ha gode samtaler. En fest med for fulle folk vil derfor aldri være særlig god, med mindre du er en av dem som er fullest. Det er derfor utpreget fyll på fest virker ekskluderene: de som er med på fylla har det gøy, mens de som ikke er med må ta på seg sosialantropolog-hatten. Drikkepress i praksis med andre ord.

Samtidig er jo det evige argumentet: innstilling. Jeg vet man kan velge å bli inkludert – det er bare å reise seg å gå ut på dansegulvet og bli med. Men noen ganger er folka så teite at du ikke vil bli sett på et dansegulv med dem. Og uansett gidder du bare ikke prøve, for det er bedre å sitte der for seg selv.  Sånn var det på fredag, for å være ærlig. Forhåpentligvis kommer en morsommere fest med morsommere folk like rundt hjørnet. 

Mitt gjennomtenkte halloweenkostyme: gjenferd fra the moors. Kilten kom ikke med på bildet, men det gjorde mitt strålende humør.

Musikk: Cantina Rag – Jackson F. Smith

Jeg og Kasper var i radioen på mandag og snakket om hvordan det har gått disse månedene, og hva vi skal gjøre etter at vi er ferdig med avholdstilværelsen. De lagde til og med en nettsak på det! Intervjuet ligger nederst i nettsaken, hvis du vil høre det. 

 

Jeg er tilbake fra London. I tre dager har jeg gått rundt i Londons gater og fått Bergen litt på avstand.

Vi kom til London onsdag kveld, og jeg fant veien til Kajas leilighet. Min godeste Kaja er på utveksling i London, og jeg fikk sove hos henne. Vi snakket til langt på natt, forsov oss dagen etter og spiste frokost i all hast. Jeg dro rett til Tate Modern for å møte Pernille og Klara. Vi så på kunst og brukte to timer i museumsbutikken.

Deretter gikk vi til matmarkedet Borough Market. Jeg ble helt ellevill av tretti forskjellige tomatslag, fisk jeg aldri hadde sett før og hjemmelaget fudge. Etter å ha snust på hele markedet klarte vi endelig å bestemme oss for hva vi skulle spise til lunsj.

Deretter dro vi for å kjøpe Halloween-kostyme til fredag kveld. Klara dro hjem, og jeg, Pernille og Kaja spiste den beste indiske maten jeg noensinne har smakt (og jeg har vært fire måneder i India, så jeg vet hva jeg snakker om!). Vi gikk videre på bar, hvor jeg fikk en sjukt god alkoholfri bærbasert alkoholfri drink. Nam!

Blury dansescene på baren

Målet for fredagen var å kjøpe kjoler. Vi nådde målet med god margin. Først var vi noen timer på Radio Days ved Waterloo, siden dro vi til Brick Lane og raidet vintagebutikker. Jeg, som har et livslangt kjærlighetsforhold til sekstitallskjoler, var veldig fornøyd med dagen.

Men man blir veldig sliten av å handle….

Jeg dro hjem til Kaja igjen, hvor forberedelsene til fredagsfesten var godt i gang. Hele leiligheten var pyntet med spindelvev og svarte søppelsekker. Vi gjorde oss i stand, og gjestene begynte å strømme på. Til tross for utrolig mye gode kostymer utviklet festen seg i en slitsom retning, og i tretida lyktes det meg endelig å dra Pernille og Klara inn i en taxi som tok oss hjem til Klaras venn, HP. Der fikk vi te og nattmat og et kjempehyggelig naschspiel. Etter én times søvn, dro vi oss selv til flyplassen og sov hele veien hjem til Bergen.

Slitne jenter på nachspiel.

En ting jeg fant ut på denne turen, er at det kan være vanskeligere å være edru når man er med få personer som drikker, enn mange. Når jeg sitter sammen med en hel gjeng, føler jeg ikke så mye på det at jeg ikke drikker. På denne helgeturen tenkte jeg mer på det – jeg, Pernille og Klara var i London for å dele en opplevelse sammen, vi tre. Men jeg kunne ikke være med på mye av det de foretok seg: når de fniste over kaffe med bailyes på flyet eller gleder seg til eplesider før middag. Jeg følte meg ikke ekskludert, men absolutt at jeg gikk glipp av noe. Men det at jeg ikke drakk ødela overhode ikke en god tur.

Foto 2, 3: Pernille Boye Ahlgren (akkurat disse bildene er fra en kveld alle var edru, så det er kun en illustrasjon)

Faren min ringte for en ukes tid siden, og da snakket vi litt om bloggen. Han reagerte på at jeg virker så utrolig positiv til alkohol og rus, at jeg fremstiller edru som avviket og drankern som det normale. Det gjør jeg også; hele denne bloggen handler om hvordan det er å ikke være “normal”. Jeg har valgt å være avholds. Jeg er ikke alene om å avvike fra normalen. Men de færreste gjør en så “big deal” ut av det at de skriver en blogg om det.

Jeg snakket med en kurdisk venn av meg. Han fortalte at når hans gjeng går ut er det ikke selvsagt at de drikker. Før de går ut, spør gjerne en av dem: “Skal vi drikke i dag?”, og så blir de enige om de skal gå ut edru eller ikke. Vennen min fortalte også at hvis flere sitter sammen under en middag eller lignede, og én tar frem en øl, spør alltid noen andre i forsamlingen: “Åja, du har tenkt å drikke i dag?” – ikke moraliserende, men undrende. I stedenfor at den som er edru er avviket, er det han som drikker som det stilles spørsmålstegn ved.

Jeg tror ikke at så mange av dere som leser denne bloggen kan kjenne dere igjen i en sånn kultur. I den norske kulturen spør folk “Hvorfor drikker du ikke?” og det er veldig sjeldent at en hel gjeng går ut edru. Når jeg tar utgangspunkt at å drikke er normalen i Norge, betyr ikke det at jeg synes at dette er positivt. Tvert i mot. I den ideelle verden ville bloggen min vært unødvendig. I den ideelle verden ville edru vært normalen og dranker unntaket. Men jeg må nesten ta utgangspunkt i hvordan min verden er.

Siste filmen fra hytteturen med Samfunnet. Jeg hadde så mange fine filmklipp at jeg rett og slett måtte utnytte dem i tre filmer. Men nå er det tomt for filmklipp, og jeg må vente et halvt år til neste hyttetur.

Musikk: “Thinking = you” – Tellef Raabe

 

Jeg har endel fyllahistorier på samvittigheten selv også…

Etter at jeg ble avholds har jeg blitt mye mer kritisk til fyllahistorier. Det er mange som har et helt arsenal av historier om ting som har skjedd dem på fylla, som de fyrer løs med i et festlig lag. Mange av disse historiene er egentlig fryktelig triste, og handler om en eller annen som spyr eller slår seg eller driter seg ut. Men når de fortelles, er det som om det er noe man kan være stolt av.

En annen ting jeg tenker på er hvilke historier som fortelles. Det er sikkert mange rundt meg som går og bærer på fyllahistorier om vold og overgrep. Mange har negative erfaringer nytta til fyll, men disse historiene er ikke naturlige å dele. De fleste fyllahistorier jeg hører gir et rosenrødt bilde av fylla, og skjuler all den grumsen som vanligvis også følger med fylla. Hvor blir det av alle de andre historiene?

Jeg vet at Kasper er enig med meg her: ingefærøl er en skikkelig undervurdert festdrikk. Jeg er ikke så glad i det billige skvipet fra dagligvarebutikken, men på mange utesteder selger man bedre og mer smakfulle merker. Så i dag anbefaler jeg:

Fentimans Ginger Beer

Pluss

  • Veldig forfriskende og god på smak. Smaker bedre enn alkoholfritt øl.
  • Kul flaske!
  • De har den på mange utesteder, og den funker fett å drikke mens andre drikker øl.
  • Du kan også kjøpe den på Lerøy mat, vet jeg, hvis du vil helle nedpå på hjemmefest. Der er den sikkert billigere også.

Minus

  • Koster nesten en femtilapp på bar, så det er ikke akkurat en billig leskedrikk.
  • Du lurer ingen til å tro at Fentimans er øl – fargen er alt for lys, og den serveres ofte med isbiter. Dårlig valg hvis du vil skjule at du er edru.

Konklusjon: Prisen gjør at dette blir et alternativt kun en gang i blant; anbefales særlig hvis du er på bar.

De som har lest bloggen min en stund, vet godt hvem disse snuppene er. De har vært med på utekvelder og utfordringer og middager og alt jeg har foretatt meg de siste månedene. Og nå drar vi til London sammen. De fortjener i det hele tatt en skikkelig presentasjon. Møt Klara og Pernille!

Jeg har kjent Pernille siden 14. august. Litt over to måneder med andre ord. Det er rart å tenke på at vi har kjent hverandre så kort, for jeg kan nesten ikke huske hvordan det var før Pernille dukket opp i Bergen. Pernille studerer litteraturvitenskap, spiller improvisasjonsteater, er med i Samfunnet og Studentradioen, spiller fem ulike instrumenter, snakker fire språk, synger fint og er utrolig kreativ. Hun er ett av de mest talentfulle menneskene jeg kjenner. Pernille er ung, og jeg føler meg ofte eldre enn henne, for hun er så naiv og vimsete og uskyldsren. Dette gjør henne, i tillegg til fryktelig morsom, helt fryktesløs. Pernille er ikke redd for noe, og kan snakke med hvemsomhelst; vokalisten i bandet vi nettopp så på konsert eller Thomas Giertsen. Vi møtte hverandre på dansegulvet (faktisk den siste kvelden jeg var full, så Pernille kjenner meg faktisk nesten bare som avholds), og så søkte hun opp nummeret mitt på gulesider og ringte meg dagen etter for å spørre om vi skulle finne på noe sammen. Etter å ha kjent hverandre i seks timer nakenbada vi på natta – tenk at det finnes ei jente som er så uredd! Hvis jeg hadde vært kunstner ville Pernille vært musen min.

Dette er Klara, dere. Jeg og Klara ble kjent over et rødvinsglass engang i februar. Vi fant hverandre i en felles interesse for menn og sex. Klara flytta fra Oslo til Bergen (som meg) for å studere russisk. Hun jobber frivillig i den katolske kirka og sitter i styret til Samfunnet (som meg) og kan bli veldig sint (noen ganger på meg) og veldig engasjert. Klara eier heller ikke hemninger. Hun kan si og finne på hvasomhelst hele tiden, og sier ting som «skal vi ikke sove på Fløyen i natt?». Når vi er sammen føles det i blant som om vi er helt alene mot resten av verden, og snakker et språk som ingen andre forstår. Tror egentlig aldri jeg har vært så komfortabel med noen venner som jeg er med Klara (i dag rapet jeg for eksempel i øret hennes, og da tenkte jeg at det ville jeg aldri gjort med noen andre enn henne eller broren min). For meg vil det alltid være ett av livets store mysterier at ikke alle som møter Klara blir like betatt som meg, og at det finnes menn som ikke forelsker seg i henne.

Jeg, Klara og Pernille drar til London i morgen! Vi har gledet oss i flere uker til å ta en liten ferie midt i semesteret, og bare vandre rundt i Londons gater og handle secondhand-kjoler og spise ute hver dag. Men nå som dagen nærmer seg, er det ikke bare positive følelser knyttet til turen: vil vi fortsatt være venner når vi kommer tilbake; vil vi miste Pernille på veien; vil alle huske passet sitt; vil det bli en dårlig tur? Og jeg spør meg selv: vil vennene mine drikke seg fulle på storbyferie og la meg være alene, og vil jeg møte den engelske pubkulturen med åpne armer? Dere får bare vente i spenning til fortsettelsen av Londonturen. Jeg har laget en liten promofilm.

(Kommer til å oppdatere bloggen hver dag selv om jeg er borte!)

 

Nok en film fra hytteturen for noen uker siden. Forsøkte å få med alle som var med på denne, men det var ikke barebare. Det er en av mine store interesser å klippe film. Først må jeg sitte å se på timesvis med dårlige klipp til man finner de øyeblikkene hvor folk er på sitt aller peneste. Så setter jeg det sammen på en litt vilkårlig og instinktiv måte, i et forsøk på å fange essensen av en hendelse.

Når jeg sitter med resultatet tenker jeg ofte: fyfaen, så utrolig lykkelig jeg er for at jeg er i tjueårene og ung og driver med det jeg vil og omgir meg med mennesker som er så bra. Jeg har så mye flotte folk rundt meg, og skulle ønske jeg kunne være på hyttetur hver helg. Hvis livet var en hyttetur dere…

Musikk: Jonas Alaska – “In the Backseat”

Denne ukas utfordring var at jeg skulle få to venner til å være edru på byen. Det var enkelt å overtale Pernille og Klara. Begge to er egentlig sprøerer edru enn fulle. Vi har det nesten alltid gøy når vi går ut, og jeg visste at denne kvelden ikke ville bli noe unntak. Men, siden det er såpass enkelt for oss å være edru sammen, måtte jeg utfordre oss litt: vi skulle ikke bare ha det edru, vi skulle ha det ennå morsommere edru enn vi noensinne har hatt når vi har drukket. Jeg bestemte meg for at vi skulle spille Terningspillet. Terningspillet går ut på at for hvert valg man har i løpet av kvelden må man sette opp seks alternativer, og kaste terning for å avgjøre. Man ender stort sett opp med å gjøre sånne ting som man vanligvis bare gjør når man er full.

Vi begynte kvelden hjemme hos Klara. Klara lurte på hva hun skulle ha på seg, og terningen bestemte at hun skulle ha trusa uttapå buksa. Hun gikk for helsvart med stor suksess.

Vi spurte terningen hvor vi skulle gå ut, og den svarte: Exodus (et utested som er kjent for å være Bergens kleineste, som ingen av oss hadde vært på tidligere). Exodus var stengt, men terningen fortalte at vi i steden for skulle gå til Hotell Norge.

Der møtte vi Art Garfunkel! (Neida, det er bare Johan. Han var også edru, men ikke fordi jeg hadde overtalt ham – han har fått kyssesyken. Kjipt for ham – bra for meg, for da får jeg selskap av flere edru mennesker).

Vi satte oss i hotellbaren, og ble dermed de eneste gjestene som hverken var nyskilte eller over førti. “Hva skal vi drikke?”, spurte vi. Det ble alkoholfrie drinker, og jeg bestilte likegodt fire forskjellige. “Hva skal vi gjøre nå?”, spurte vi terningen. Skal vi 1) skremme folk på do, 2) ro ut i Lille Lungegårdsvann, 3) deklamere dikt for folk i taxikøen, 4) posere for modellbilder i Ole Bulls fontene, 5) gå å se på Johanneskirken, 6) dra på roadtrip i Johans bil? Det ble:

Rotur! Her øser Pernille vann ut av robåten med en vaskebøtte. Vi lurte på hva vi skulle ta med oss ut i båten, og terningen sa at det måtte bli:

Johan. Se som han koser seg!

Johan likte seg ikke i robåten vår, og ble igjen på land (tihi, Johan på land). Sjøulkene fant ut at en paraply kan fungere utmerket som årer i nødsfall, mens de sang “nedover fjorden en snekke gled” i perfekt harmoni.

Da vi kom i land, skjønte vi at vi måtte kvitte oss med alle spor av ugjerningene – deriblant øsebøtta vår. Georg Fasting fikk en fin, rosa flosshatt. Vi fikk lyst til å kjøpe noe: “Hva?”, spurte vi terningen.

Kebab, fikk vi beskjed om. Ennå ingen av oss er særlig glad i kebab. Vi spiste den opp på vei bort til Fløybanen, der vi skulle vente på Pernilles mystiske beundrer. “Hva skal vi gjøre mens vi venter”?

“Heise noe opp i flaggstanga foran Fløybanen”, svarte terningen. Men hva? Hadde vi noe vi kunne unnvære på turen videre? Selvsagt, kom vi på: Klaras ekstratruse! Og har den ikke falt ned, henger den der ennå.

Det dukket ikke opp noen beundrere. Bare to random gutter som ville være med på bildet. Terningen sa at vi skulle på Vågen fetevare, men der var det stengt. Vi slo terningen på nytt, og ble letta over at vi skulle på Kvarteret. Vi lurte på hvordan vi skulle komme oss helt dit. Terningen sa at vi måtte danse hele veien.

På veien gjennom Bergen sentrum ble det veldig god stemning, og alle ville være med å danse. Samtlige tilfeldige dansepartnere trodde vi var dritings, og jeg turte ikke fortelle at vi hadde vært edru hele kvelden.  Da vi endelig kom frem til Kvarteret sa Pernille: “Så utrolig sliten man blir når man ikke drikker!”. Det er sant.

Jeg ringte Pernille og Klara dagen etterpå for å høre om de hadde hatt en fin edru-kveld. De sa at de ikke hadde savnet alkohol en eneste gang i løpet av kvelden, og at det egentlig var mye morsommere å være edru en hel kveld, enn å være full. “Dette må vi gjøre igjen”, sa Pernille.

I dag har vært de store kollokviegruppedagen. Jeg og min lidenskapelig historieinteresserte kollokviegruppe har snakket om Sparta, Athen og Mesopotamia fra ti om morgenen til tre om ettermiddagen. Og det på en søndag. Hadde jeg drukket i går kveld, ville det vært skikkelig dritt, men jeg våknet frisk og opplagt (og altfor sent) i morges. Så i dag har jeg sittet på et seminarrom og drukket kaffe og spist fyrstekake og endelig følt at jeg har fått dreisen på pensum. Flott dag med fag!

Forrige onsdag var nok en god dag for faginteressen min. Da fant jeg og Thea i kollokviegruppa mi en haug heliumballonger, og fikk diskutert middelalderpensummet nøye og vel. Det eneste som er bedre enn historie, er historie drøftet med heliumstemme <3